I mitt liv, en av de viktigste dagene i året. Første mai. Stolt og glad drar jeg med meg min lille familie til Løkkeveien, foran Folkets Hus der oppstillingsplassen for toget er. For meg finnes det ingen annen måte å feire første mai på enn å gå i tog, møte kjente og si «gratulerer med dagen». Stå sammen som en bevegelse, for rettferdighet og solidaritet. 

En internasjonal dag

Vanligvis stiller vi stolt med Colombia-parole som jeg og en gammel venninne laget for mange år siden, en venninne jeg faktisk savner når jeg tenker meg om, men i år var ikke den med. Så da falt valget på Palestina, kunne i grunnen gått bak de fleste parolene i toget, men for meg personlig er det viktig å belyse det internasjonale perspektivet med denne dagen. For det må aldri glemmes, første mai er arbeidernes internasjonale kampdag. En dag der vi feirer alle kampene som er vunnet, hyller de som har kjempet før oss og belyser kampene vi fortsatt kjemper, både i Norge og i andre land.

Stas for de små

Lille A laget store øyne da korpset kom, trommer er innmari kult, og de ble ikke mindre da den gamle ærverdige brannbilen som kjører først i toget rullet forbi. Selv om vognen var med ville lille A gå selv da toget startet, gjett om hjertet mitt ble varmt av å se den lille personen gå hånd i hånd med pappan sin. Etter toget skal man gjerne lytte til taler og appeller, men siden vi har lille A ble vi fort enige om å dra på kafé. Så da satt vi på stamkafeen og koste oss med favorittene våre. Selv om første mai selvsagt er en dag med et alvorlig bakteppe, er det også en dag som betyr feiring for oss, og det er viktig for meg at vi koser oss og gjør litt ekstra ut av dagen. Jeg sa til B da vi kom hjem «Lille A er innmari heldige, han får to fine festdager i mai», og jeg kan selv huske det var veldig stas da jeg var liten.

Og for dere som nyter fridagen på andre vis, jeg håper dere hadde en fin dag, og at dere hvert år sender en tanke til hvorfor vi i det hele tatt har fri denne dagen. Arbeidernes kamp i Norge i dag er ikke så dramatisk, men den har vært det før, og den er det i andre deler av verden. I Colombia hvor jeg ble født, blir folk truet på livet, trakassert og drept for å organisere seg i fagbevegelsen eller for å kreve et rettferdig arbeidsliv.