Jeg ligger og vrir meg, prøver å tvinge øynene til å holde seg lukket. Det er nesten umulig. Utenfor vinduet er det allerede lyst og klart. Klokken er ikke mye, den er egentlig for lite med tanke på at jeg, som vanlig, lukket øynene altfor sent i natt. Likevel vinner lyset.
Å fylles av en kraft som du aldri har kjent maken. Målrettet. Så sterk som du aldri har vært noen sinne, likevel så sårbar og liten. Med hele din kraft, det er livet som står på spill. Det er kjærligheten som venter. Snart har du alt, Luisa. Snart er du mamma.
Bare for å leve de fine dagene på ny. Nyte alt sammen igjen. For forrige uke var faktisk i overkant fin, på alle måter.
Jeg er en av dem som husker alt fra barndommen. Detaljer, hendelser, mennesker. Ja, til og med følelser og drømmer. Alt er kanskje å ta litt hardt i, men mer enn de fleste. Folk syns det er litt rart at jeg husker så mye, og ikke minst at jeg husker så langt tilbake. Som en nostalgiker så syns jeg det er fint.
De våger å rope ut, ikke være nøytrale. De gir f i om noen skulle finne på å mislike dem, ikke kjøpe billett til deres neste konsert eller slutte å følge dem i sosiale medier. De sier det de mener, de står støtt og er uredde. De er svenske tjejer og jeg digger dem.
