Min plan var bare å dele litt fra vår formiddag. Den va nemlig så fin i vår uvitenhet. Når du har en liten gutt så får du gjort veldig mye før klokken slår tolv. I dag stod vi opp litt sent, da mener jeg sånn rett før åtte. Vi stelte oss og spiste frokost. Selv om lille A aller helst ville tegne så var det en trippende hund som var veldig klar for tur.
Vi gikk og gikk til vi omsider var hjemme igjen, da spurte jeg om vi ikke skulle ta bussen. Det er veldig spennende skal dere vite. Jeg løp inn og tok på litt rouge, klærne fikk bare være og så løp vi til bussen som vi rakk akkurat.
Med lille A er alle små gleder store som fjell. En måke, noen duer og «Se! En mann!». Det var visst en dame, men pytt sann. Vi lekte og lo i byparken, vi kjøpte nødvendig dill dall på Søstrene Grene og spise barnslig lunsj på Coffeeberry.
Samtidig som vår morgen tok form smalt det så høyt. Hatet og ondskapen angrep så inderlig feigt. Det er flaut å si det, men jeg ante ingenting før vi var på bussen hjem. Jeg har tydeligvis vært en mamma som er tilstede, det er jo litt fint å vite. Lille A sovnet på bussen, jeg sjekket NRK. Hva er dette? Nei, ikke igjen!
Sinnet vokste i mitt hode og i min kropp. Fy faen, altså! Engstelse og uro. Jeg er innom alt. Hvorfor er jeg på en buss nå, jeg vil hjem, tenker jeg. Vi kan låse oss inne, låse ondskapen ute, men hva nytter det? Vi må jo leve, vi må elske, vi må oppleve. Joda, jeg konkluderte med det siste.
Å skrive om årsak og hva som kan ha bidratt til at verden er slik, jeg orker det ikke. I det store og det hele er det familier og venner som har mistet en de elsker. Jeg vil ikke ofre ondskapen en tanke, hva enn de har brukt som unnskyldning for å angripe er totalt uviktig for meg for ingenting er mer verdt enn livet.
Enkelte er så opptatt av rikdom, makt og religion. Ting som er totalt uviktige for meg, jeg tror livet greier seg fint uten. Hadde folk vært mer opptatt av å leve i stedet, hadde verden vært et mer fredfylt sted. For å leve er å elske, å le, å oppleve, å nyte, å sørge, å lære, ja denne listen er så uendelig lang.
Mine tanker og min dypeste medfølelse med alle som er berørt av terroren. Med dem som mistet noen de har kjært, med dem som mistet tryggheten. Vårt beste våpen er nå å stå sammen ♡
Fine ord, Luisa! Vondt og sårt, men samstundes vakkert <3
Jeg er helt enig med deg, dette er feigt. Jeg syns absolutt det ikke er rart at du ikke visste om de tingene som skjedde! Jeg har lastet ned appen til Aftenposten og er alltid oppdatert, men ingen av mine venner har den. Jeg syns ikke man skal slutte å leve heller, og det er absolutt greit at man er opptatt og finner ut av sånne ting senere.
Syns du skriver kjempe fint <3
Når man har en liten er det lett å gå glipp av ting, og det er egentlig litt fint for da er man i hvert fall helt tilstede i øyeblikket og det er jo noe av det viktigste man gjør som mamma syns jeg. Jeg er enig med deg. Og tusen takk for så fint kompliment <3
For noen fine ord. Så sårt og fint på samme tid. Min dag blei og tilbragt med min lille. Og vet du? Min lilles navn begynne og på A 🙂
Tusen takk for fine ord <3 Ååå, jeg må innom å sjekke ut din lille A da 🙂
Så fine ord <3 verden er så altfor urettferdig!
Takk, fine Anita <3 Ja, den er dessverre det, og bare vi kan gjøre noe med det.
kjempe fint skrevet av deg. <3 jeg selv er bare sur og irritert for at folk bare bryr seg da det er noen sånne steder, men at ingen brydde seg da det skjedde i tyrkia "fordi de er mindre verdt". Blir så forbanna på sånne folk… 🙁
Takk <3 Ja, det er faktisk like jævlig uansett hvor det skjer! Jeg blir så lei meg og frustrert over at det skjer uansett. Det gjør vondt å vite at andre mennesker, som ikke er så ulike fra oss, lever under så fæle forhold eller opplever så fæle ting. Og bare vi som lever nå kan gjøre noe med det, bare litt hjelper tror nå jeg.
Dette var fine ord, fine ord jeg ikke har klart å finne selv. Så takk! Du har så rett – ingenting er verdt mer enn livet. Vi må fortsette å leve og stå sammen i kjærligheten, mot hatet <3
Takk, Carina, du er så god <3 La oss gjøre det!