Fordi tiden og meg sjeldent er på lag. Det var nettopp mandag, nå er det lørdag. Tiden er ofte grunnen til mine bekymringer, min uro, men også glede. Glede av å se noen vokse opp, at det blir helg fortere enn jeg aner og at noe godt venter. Jeg håper i hvert fall at noe godt venter. Enn så lenge kan dere lese min liste om tid.
Det finnes ingen pauseknapp på livet, selv når man ikke greier å henge med. Tankene kolliderer i hverandre. Jeg må, jeg bør, jeg skal, jeg vil. Ingenting skjer. Hvorfor? «Jeg har ikke gjort noe» er ordene som kommer før et enkelt «Hei».
Jeg hører at hjertet ditt dunker, det dunker i takt med mitt.
En liten hånd som vil gjøre alt selv. Vi danser og leker. Vi leker og ler. Jeg betrakter lille A, så stor og likevel så liten. Min lille A. Plutselig kommer kvelden, så blir det stille. Kjøkkenet er strøkent, hva ellers skal man ta seg til? Å jo, klesvasken venter. Ok, det er ikke slik hver kveld, men dere ser hva jeg mener. Så er det natt, den er alltid litt for kort. Og vi gjør runddansen på ny. Dans og lek. Lek og latter. Stille, natt, igjen er den for kort. Livet med lille A er preget av rutiner, en runddans, noe forutsigbar, men likevel vidunderlig magisk.
