De som våger å drømme
De som våger å reise seg
De som våger å slåss
De som våger å gi livet for en bedre verden. En rettferdig verden. En verden der menneskeverd og frihet råder.
De er mine aller største forbilder.
«Jeg digger deg»
Det er lenge siden Mone har våknet hjemme en søndag morgen. De gangene hun ikke har våknet opp hos han, har hun som regel våknet opp hos Karn, i det gule trehuset i Pedersgaten. Det er egentlig det beste hun vet. Bare være med jentene, spise pakistansk take away til frokost og prate om alt som skjedde kvelden i før.
Født med et brennende hjerte
Å brenne for noe, å kjempe for noe. Du skulle tro det lå i DNAet mitt, men det er vel ikke mulig. At jeg har fått det inn med morsmelka, er det derimot ingen tvil om. Hele min eksistens baserer seg egentlig på et gryende engasjement, troen og viljen på å forandre verden. Det høres stort ut, men det er helt sant.
Fordi du alltid er så fin, fredag . Du er inngangen på noe av det beste jeg vet. Selv om du ikke alltid bader i solskinn eller spennende planer, så er du, fredag, alltid min favoritt.
Mone
Hun er straks klar til å gå ut døren, de andre venter nok på henne allerede. De er vant til å vente. Det er alltid hun som kommer småløpende med svetteperler priplende i pannen, men de syns ikke det gjør noe, de forventer det. Hun heter Mone, er 23 år, student og alltid litt sent ute.
For diskriminering er til syvende og sist betegnelsen på urettferdighet. Den største drømmen min er at verden skal bli rettferdig. For å oppnå denne drømmen må vi kjempe. Vi må ta i bruk våre beste våpen, som er viljen, ordene og samholdet.
Tilbake fra en dvale. En dvale som jeg ikke valgte selv. Men jeg valgte selv å fylle den med godt innhold. Innhold som gjør livet enda rikere. Og selvsagt deler jeg med dere, ingen skal vente forgjeves på meg. Ja, for jeg regner jo med at dere har ventet på meg, eller?
Det har vært folkeavstemning i Colombia, resultatet er kjent og drømmer er knust, men kampen er ikke over. Ikke før seieren er i land.