Jeg leste innlegget jeg skrev i fjor etter vår tur til Spania, og skulle jeg skrevet et slikt nå hadde det blitt omtrent helt likt. Fordi jeg nøt på samme vis, den nydelige utsikten, tøyse i bassenget til huden på fingrene er forbi rynkete, nyte solstrålene som treffer den nakne huden og se lille A løpe rundt, le og oppdage.
PYNK is a brash celebration of creation, self love, sexuality, and pussy power! PYNK is the color that unites us all, for pink is the color found in the deepest and darkest nooks and crannies of humans everywhere. PYNK is where the future is born.
– Janelle Monáe
Opprinnelig starta jeg på dette innlegget på selveste vårjevndøgn. Sola varmet for første gang på lenge og jeg ønsket våren velkommen. Vel, dagen etter var vinteren tilbake og jeg slettet hele innlegget. Men nå dere, nå er det dags. Jeg trykker play på våren, og nekter å spole tilbake.
Som dere ser, så er det ikke den kommende sesongstarten til Tippeligaen jeg prater om, men en ny sesong med podkasten min, Ti minutter. Ny episode er ute og du kan høre den der du hører podkaster.
Jeg har en veldig klar idé om hva som er mitt hjem og hva som er «hjemme» for meg, men noen ganger kan jeg ikke la være å tenke at «hjemme» kunne vært noe helt annet, et helt annet sted.
En skjør røst, med underliggende styrke. Det er vanskelig å beskrive Vårins røst. Den er så full av så mye, likevel så forsiktig.
Alarmen ringer, men jeg slumrer, ikke bare en gang, men to. Det har vært en slik natt. Jeg står opp til en vinterdag og hører at den lille puster i rommet ved siden av. Baderomsgulvet er hardt, jeg savner senga. Ser meg i speilet, hovne øyne og rufsete hår.
Jeg har hatt en sang på øret og på hjernen siden begynnelsen av året, og det er All The Stars av Kendrick Lamar og SZA. Musikkvideoen er endelig ute og jeg må selvsagt dele den med dere.
Dere husker sist jeg var innom, endelig frisk sa jeg, vel. Jeg skulle ta grundig feil. Det var da jeg skulle bli skikkelig syk. Det skulle jo ikke være mulig, men halsbetennelse er en underdrivelse når jeg kom på legekontoret siste mandagen i januar. Hadde selvsagt ikke dratt før, for jeg tenkte det kom til å gå over av seg selv. Det gjorde det ikke. Og nå, ti dager med penicillinkur fra helvete, en emosjonell uke full av pms, bursdag og savn, og en ‘komme-til-hektene’ uke etter er jeg her igjen.
