Vi hadde plass – Mablis 2018

En sommermorgen. Jeg gikk ut av døra mye tidligere enn jeg pleier, tror kanskje det nesten er ett år siden jeg var utendørs så tidlig. For et slaraffen liv. Klokka var rett før åtte. Magen var tom, men jeg tenkte ikke over det før jeg hadde gått opp den lange bakken og ble svimmel. Som om sjelen fortsatt lå i sengen, kroppen gikk for egen maskin og plutselig innhentet jeg meg selv. Spis, sa den. Magen altså. Jeg fikk en brødskive, fra Ingfrids niste. Så gikk det i ett, timene fløy, kriser, glede, folk, liv. Den tomme marka vi hadde foran oss var fylt opp av store, små. Alt vi hadde forestilt oss var blitt ekte og vel så det. Lille A smilte  og spiste is på festivale med pappa og onkel, mamma var mest travel. Så var Barnas Mablis vel blåst.

Jeg gikk opp en annen lang bakke, føttene verket som faen, men på en bra måte. Og øverst i bakken ventet min base, hjemme, der jeg hører til med de jeg hører til. Og ikke minst sofa og ferdiglaget middag. Oppladning til kvelden. Litt lek og kos, før lille A og jeg gikk hånd i hånd til mamma og pappa, eller mormor og morfar som det heter for han. Å si «Hadet» til meg var ikke så interessant med lørdagsgodis i fanget og barne-TV på skjermen.

Lyden av en boks som ble åpnet, fra anlegget hørte jeg allerede musikken jome. (Ok, sier vi fortsatt «jome» eller var det noe voksne pleide å si før i tiden? Vel, jeg er en slags voksen nå så. Jeg innså forresten det da jeg senere sa «skru nå av musikken, kan vi ha litt ro før vi går ut døra?»). Håret og ansiktet ble frisket opp, byttet ut Mablis-t-skjorta og tok på meg en sort en. Og den flagrende blomsterbuksa mi, som jeg har flyttet inn i denne sommeren. En altfor grei pappa kjørte oss til skogen. Det kriblet i magen da vi gikk ut av bilen og vandret hånd i hånd oppover mellom de høye trærne. Jeg sa det høyt «Vi skal på festival».

Området åpnet seg for oss. Sløtface er i gang, vi kjøper oss en øl hver. En oransje til meg sier jeg. Den samme jeg drakk på bryllupsfesten vår. Ølboksen var skåret opp på toppen, som et glass. Miljøvennlig og kult. Kjente fjes, sånne vi ikke hadde sett på veldig lenge. «Hei» her «hei» der, klem klem, alle smiler. Enda en øl, enda flere folk å klemme. Det var rart, for ingen av våre aller nærmeste venner var der, men fy fader så mange fine folk vi kjenner, og for å ikke snakke om blitt kjent med den siste tiden.

Cezinando entret scenen. Jeg kjente meg så glad i øyeblikket da vi gled nedover gressplenen i søken på den perfekte plassen, med fine folk. Alle var så glade, alle sang, folk danset. Håper du har plass, sang han. Vi hadde plass. Og da han sang at vi er perfekt piplet tårene fra øyekroken. Forelsket i mannen min, forelsket i livet, forelsket i byen, forelsket i Mablis. Hva en fin lørdag i juni kan gjøre med deg. Så dro vi på Gnu, lørdag bikke til søndag, vi ble drita, kjøpte nattmat og praiet en taxi oppi bakken. Klokka var blitt tre da jeg lukket øynene.

Husk at du kan følge La Mar på Facebook for å få oppdateringer hver gang jeg poster et nytt innlegg, men også for å få med deg andre greier jeg vil dele med dere. Jeg finnes også på Snapchat og Instagram under brukernavnet @luisa_lamar.

2 Comments

  1. Synne 6. august 2018

    åh, for en herlig stemningsrapport! Hurra for slike dager og kvelder og netter!

    Svar
    • lamar 18. august 2018

      Slike er best 😍

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.