Når livet kommer i veien

Det finnes ingen pauseknapp på livet, selv når man ikke greier å henge med. Tankene kolliderer i hverandre. Jeg må, jeg bør, jeg skal, jeg vil. Ingenting skjer. Hvorfor? «Jeg har ikke gjort noe» er ordene som kommer før et enkelt «Hei».

Slik har det vært. Jeg er udugelig. Lat. Kastet bort dagene. Timene har gått fortere enn vanlig, mens jeg har gått saktere. «Hvorfor har du ikke sagt noe?», spør han når jeg forteller at jeg tror jeg har vært langt nede. «Jeg vet ikke, jeg visste på en måte ikke».

Det var ikke før sinnet ble klarere, mindre tåkete, at jeg tok det innover meg. Jeg er kanskje litt lat, det har jeg alltid vært, men det har vært noe annet. Det toppet seg med en smell, et slag i tryne som ga meg en påminnelse om hvor fucka denne verdenen er. Så jævla mye hat og jævelskap. Trenger ikke å komme mer inn på det nå, det trenger mer plass, flere ord. Vel, jeg var heldigvis på vei oppover før det, og pustepausen ga meg akkurat det jeg trengte. Jeg lærte å puste igjen, kroppen henger med og klumpen som var der tidligere er ikke lenger på størrelse med en verkende basketball, den er bare en klinkekule. Sånn er det bare.

Og forresten, hvis du har Snapchat så må du gjerne følge meg i dag når jeg gjester Mammabanden.

Husk at du kan følge La Mar på Facebook for å få oppdateringer hver gang jeg poster et nytt innlegg, men også for å få med deg andre greier jeg vil dele med dere. Jeg finnes også på Snapchat og Instagram under brukernavnet luisa_lamar.

3 Comments

  1. teabooks 15. august 2017

    <3

    Svar
  2. Martine 15. august 2017

    Stor klem til deg <3 Du er ikke lat, du er dyktig og engasjert, det er bare at verden er litt kjip for tida og livet ikke alltid gir den beste oppmuntrigen.

    Svar
  3. Maria 19. august 2017

    Du er ikke den eneste som sitter på slike følelser. Både jeg og min mann har begge opplevd å være arbeidsledige. Og vi har begge kjent på følelsen av udugelighet. Når NAV sa til meg at de ikke skjønte hvorfor jeg ikke fant arbeid med så god CV jeg hadde. Da kjenner man at det er en selv det er noe feil med. Uansett om det er tusenvis av andre i samme situasjon.
    Selv nå, som student, hender det at jeg tar meg selv i å føle jeg ikke bidrar nok økonomisk til familien. Jeg vet godt at det er mager trøst, men du er ikke alene. 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *