Kapittel 3: Hjertebank

Forelsket

Mone er forelsket, om noe ulykkelig, så har hun innsett at hun er forelsket. Men om David blir en større del av livet hennes gjenstår å se. Han søker mot henne når de møtes, men hun holder igjen.  Kanskje for å straffe han. Samtidig føler hun at hun ikke har rett til det. De har aldri pratet ordentlig sammen, bare dem, om dem. Hun kan se i blikket hans at han likevel vet at det som skjedde plager henne. Selv om hun prøver å virke likegyldig så får hun det ikke til.

Det kjennes som kjærlighetssorg, samtidig ikke. Tankene sviver uten pause og en følelse presser på i brystet som om noen klemmer rundt hjertet hennes, hjertet som allerede veier ett tonn, det er tungt å puste. Noen ganger på en god måte, noen ganger på en vond måte. Hun får ikke tankene bort fra David, fra alle de gangene hun har hengitt seg helt og holdent til han på den mest intime måten. Og det plager henne enda mer at hun ikke har gjort det samme i samtalene deres. At han ikke kan ta blikket bort fra henne når de befinner seg i samme rom er en slags trøst.

Tenker han på henne slik hun tenker på han? Dukker hun opp i alle dagdrømmene hans? Angrer han på at han hadde kysset den andre jenta? Er han forelsket i Mone? Og viktigst av alt, vil hun noen gang få svar på disse spørsmålene? Hun smeller igjen bestikkskuffen. «Det er faktisk helt jævlig å være forelsket», utbryter hun. Karn og Ella ser på henne, undrende, men med et flir som de skjuler innmari dårlig. «Så du er forelsket?», spør Karn. Mone forteller dem alt, som om de ikke hadde fått med seg de lange blikkene David ga henne kvelden før, som om de ikke hadde lagt merke til at hun prøvde å unngå blikkene, men tittet på han så fort han så en annen vei.

Det skal gå bra

Hun blir avbrutt av at det banker på døren og inn kommer Maya og Line. Det er fredag, de skal spise taco og se film. Det er ingen andre steder Mone kunne tenke seg å være nå. Det er flere uker siden de var samlet på denne måten, bare dem. Latteren sitter løst, de prater om alt. De er uberørte av at siste eksamen er om under en uke. To dager fri har de gitt seg, en kveld med konsert og påfølgende tacokveld.

«Hvordan går det med moren din, Line?», spør Ella forsiktig. Mye har skjedd de siste ukene. Mone har bodd hos Line mens moren var innlagt på sykehuset. Stemningen blir brått mer alvorlig rundt bordet. De har egentlig ikke pratet så mye om det, bare de gangene Line selv har fortalt. De vet at det har vært tungt for henne, moren er den eneste familien hun har etter at faren dro, det har vært bare de to i mange år. Mone har kjent på en slags hjelpeløshet, det var faktisk ingenting hun kunne gjøre for å hjelpe venninnen sin. Hun kunne bare være der. Etter at moren kom hjem igjen har de naturligvis sett lite til Line, eksamenslesningen har hun gjort hjemme.  Selv om de har savnet henne ser de også at det har lagt seg en ro over henne. «Det går bedre med mamma, det vil ta tid, men det skal gå bra sier legene», Line smiler.

Rett opp og ned

På vei hjem fra Karn innser Mone at hun faktisk har greid å glemme hele David. Det er litt godt, men det tar ikke lang tid før hun dveler igjen. Innerst inne så må hun innrømme at hun liker det litt. Og hun må jo på en eller annen måte greie å få svar på alt hun lurer på, likevel er tanken på å ta kontakt med han en smule skremmende. Hun titter gjennom instagram-kontoen hans, noe hun har gjort tusen ganger før. Det er ingenting nytt der siden Mablis-festivalen i sommer. Hun husker den kvelden, den skjorta han hadde på seg, hvor godt han luktet da han tok armene rundt henne mens Lars Vaular hoppet opp og ned på scenen. Hun husker til og med hvilken sang som ble spilt i det øyeblikket, Rett opp og ned. Bassen forsterket brusingen i kroppen hennes. De ble til en der de stod i folkemengden og gynget i takt med musikken.

Mone undrer seg over hvorfor ingen av dem har tatt steget videre. Det er som om en usynlig kraft holder dem tilbake. Er det virkelig slik at folk kan holde på slik uten at det finnes et fnugg av følelser i bildet? Hun kan ikke gå og lure på alt dette for alltid. Hvis det virkelig har seg slik at han faktisk ikke har følelser for henne, at han bare «koser seg» som folk sier, så kan hun ikke fortsette på denne måten. Sine egne følelser kan hun ikke skru av, men hun kan innstille seg på at hun må komme over han. Hun må vite.

Tenk om

Hun sitter på sengen sin med mobilen i hånden. Stirrer på det blanke meldingsfeltet lenge, før hun skriver «Hei David! Jeg vet at det har vært litt rart mellom oss i det siste. Du har sikkert forstått at jeg syns det var kjipt å se deg med en annen. Kan vi møtes?» Men hun tør ikke å trykke send, hun sletter hvert eneste ord. Skjerp deg, Mone. Hva har du å tape? Hun vet at det er sant, hun taper ingenting på å få svar. Heller nå enn aldri.

Hun sender han en melding og spør om de skal møtes. Hendene er klamme, hjertet dunker. Hva har hun gjort? Hun angrer umiddelbart. Rastløst vandrer hun rundt i rommet. Tenk om han ikke svarer? 

Nå har du lest tredje kapittel i historien om Mone. Dette er også den tredje delen av mitt skriveprosjekt som jeg har skrevet om i innlegget, Det er den draumen. Der kan du lese om bakgrunnen for prosjektet og hvor skummelt jeg syns dette er.

Jeg hadde satt utrolig stor pris på om dere som leser gir meg en tilbakemelding. Enten i form av en kommentar, på mail eller på Facebook-siden til La Mar.

3 Comments

  1. Carina Behrens 15. desember 2016

    Love, love, love <3 Gleder meg til mer.

    Et tips: Kanskje skrive et avsnitt helt øverst hva som har skjedd tidligere, som en slags catch up? 🙂

    Svar
    • lamar 24. januar 2017

      Så lurt, Carina, det skal jeg huske nå til kapittel 4 🙂

      <3 <3 <3

      Svar
  2. Milla 16. desember 2016

    F r y s n i n g e r. Vil lesa mær.

    // Tusen takk Luisa, hu e veldig vakker ja 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *