Kapittel 2: Dagen derpå

brooke-cagle

«Jeg digger deg»

Det er lenge siden Mone har våknet hjemme en søndag morgen. De gangene hun ikke har våknet opp hos han, har hun som regel våknet opp hos Karn, i det gule trehuset i Pedersgaten. Det er egentlig det beste hun vet. Bare være med jentene, spise pakistansk take away til frokost og prate om alt som skjedde kvelden i før. Men i dag våkner hun i sin egen seng. Puta er full av mascaraen hun ikke orket å fjerne da hun la seg. Æsj, klumpen i magen er der fortsatt.

Hun skjønner egentlig ikke helt hva som skjedde i går. De danset sammen nesten hele kvelden. Et øyeblikk gikk hun på toalettet og han gikk i baren for å kjøpe en øl. Da de gikk forbi hverandre etterpå presset han henne inntil seg og hvisket «Jeg digger deg». Hele hun ble varm. I det øyeblikket innså hun at hun har følelser for han. De danset mer. Og klinte, masse. Likevel ligger hun der i sengen sin, når hun så inderlig ønsker at hun lå i sengen hans. Ligger noen andre der mon tro? 

Hva faen skjedde?

Han heter David, har mørkeblondt hår og nøttebrune øyne. Han er to år eldre, jobber som selger, og er en av bestekompisene til Benjamin, eller Ben som alle kaller han. Ben er en gammel kompis av Mone, Line og Maya. Hun har alltid visst hvem David var, men de hadde egentlig ikke pratet så mye sammen før den kvelden da hun hadde mistet nøklene sine hos Ben. De to var de eneste som var igjen og David hjalp henne å finne nøklene. I stedet for å dra hjem, ble hun med hjem til han. Og det har hun gjort så mange ganger siden.

Duften av han har satt seg på klærne hennes. Klumpen i magen verker. Hva faen skjedde? Mone samler klærne i en haug på gulvet og hun sjekker mobilen. Det har tikket inn tre meldinger fra Line. Hun svarer raskt før det kommer flere, hun vet at Line ikke gir seg så lett. «Det går bra. Ringer deg snart ❤️».

Sand i skoene

Hun lukker øynene. Jentene synger av full hals til en eller annen sang. De lar henne sitte der med lukkede øyne, i sin egen verden. «Der!», roper Ella. Line parkerer bilen ved en av de hvite jærstrendene og tar med seg tepper og alt de har greid å plukke med seg av brus, smågodt, nybakte skoleboller og chips fra Brustadbua. Mone trekker pusten, hun kjenner at hele kroppen fylles av den kjølige sjølufta. Hun pakker seg inn i det store skjerfet, knepper sammen jakken og tar tak i Lines arm.

Line, den frie, vakre skapningen som ikke lar noen pelle henne på nesen. Hun er den type jente som får deg til å føle deg tøffere, friere og trygg. En som tar alt på alvor, men som har evnen til å aldri la noe trykke henne ned. Men den siste tiden har hun hatt et snev av bekymring i blikket, noe som ligger og durer i tankene hennes.

Alle fem går arm i arm på det hvite sløret av sandynger til de finner en lun grop. De grønne gresstustene  på toppene lager ly for den friske brisen. Et øyeblikk er alt stille rundt dem, de slår seg ned og begynner å prate om gårsdagen. Mone har sand i skoene, men akkurat nå er det det siste som bryr henne.

Kliner og ligger

«Du må drite i han. Ikke la han føle at han har deg», sier Karn. Mone har akkurat fortalt de andre hvordan David i et øyeblikk hadde fått henne til å føle seg som den eneste i hans tanker, for så å stå tett omslynget på dansegulvet med en annen jente i det neste. Hun lukker øynene og ser for seg hvordan han holdt den andre jenten på hoftene, danset tett med henne og kysset henne utenfor Checkpoint. Hun spør seg selv gang på gang, hva faen skjedde? Hvorfor? Hva hadde hun gjort eller ikke gjort for at han skulle ta den vendingen? De andre jentene mener at han uten tvil må ha følelser for Mone, at han ble skremt av tanken på at hun nå har fått det bekreftet på et vis. Klumpen i magen har flyttet seg til halsen, den vil ut, den presser verkende i svelget. Hun vil ikke gråte for han, hun har aldri hatt en ordentlig samtale med han når de er alene, de bare kliner og ligger.

Mone vet ikke om de noen gang kommer til å prate sammen på den måten, bare de to. Og at det skulle være så innmari vondt at han, den idioten, skulle dumpe henne før det i det hele tatt var noe å dumpe, irriterer henne grenseløst. Uvissheten og usikkerheten som fyller henne fra topp til tå i dette øyeblikket virker meningsløs, men samtidig helt og holdent ekte. Hva er dette for noe?

«Mamma skal kanskje dø»

Det er stille, Mone svelger unna den verkende klumpen med iskald Pepsi Max. Alle graver etter tur i papirposen og plukker ut en skolebolle hver. «Mamma skal kanskje dø», Line bryter stillheten. Jentene ser på henne, ingen blunker, ingen puster. «Hva mener du? Kanskje?», spør Maya forsiktig. «Hun er syk», hun presser fram ordene. Stemmen til Line er liten, nesten pipete. I ren refleks reiser de seg, drar henne opp etter armene og omringer henne. De står i en klynge og klemmer hverandre. Line gråter, hun slipper alt ut. De kjenner at kroppen hennes gir etter, hun siger sammen på bakken, hun har ingen krefter igjen. Line hulker som en liten jente, en liten jente som er redd. Hun er redd for å miste mammaen sin. Det er første gang Mone ser Line slik, så liten og så redd.

Mone tørker de siste tårene på kinnet til Line, så sine egne. De finner plassene sine på teppet, fortsetter å spise, Line forteller, så går praten over i mer trivielle baner. Hun virker lettere, øynene er fortsatt tynget av bekymring, men nå bærer hun den ikke alene. Maya setter på musikk og putter mobilen oppi en plastkopp. Musikken fyller luften rundt dem. Adele synger om å sende en hilsen til en eller annens nye elsker. Line hopper opp og ser ertende på Mone, «Dette er jo deg, Mone, det er du som synger!». De andre ler, pakker sammen sakene sine og følger Line mens hun hopper grasiøst bortover på sanden og vaier med et teppe. Det er som om hun legger igjen en murstein for hvert skritt hun tar, hun blir lettere og lettere. Om de bare kunne bli i dette øyeblikket en liten stund til, tenker Mone mens hun går bakerst og betrakter venninnene. Hun flirer og er i grunnen lettet over at ordene i sangen ikke er hennes, for hun har aldri vært hans på den måten som Adele synger.

Foto: Brooke Cagle


Nå har du lest andre kapittel i historien om Mone. Dette er også den andre delen av mitt skriveprosjekt som jeg har skrevet om i innlegget, Det er den draumen. Der kan du lese om bakgrunnen for prosjektet og hvor skummelt jeg syns dette er.

Jeg hadde satt utrolig stor pris på om dere som leser gir meg en tilbakemelding. Enten i form av en kommentar, på mail eller på Facebook-siden til La Mar.

7 Comments

  1. Maria 31. oktober 2016

    Åh – elsker historien din. Vil ha mer 🙂

    Svar
  2. Milla 1. november 2016

    Asså. Eg tar av meg hatten. Den e fiktiv men dog. Du skrive så fint. Og som Maria seie, eg vil lesa mær!

    // Åh, tusen takk søta, det betyr så mye for meg. Vett ikje koss eg kan takka deg. Føle eg seie det samma kvar gong. Du ska få ein megaklem ein gong eg ser deg face to face. Eg love <3

    Svar
  3. Elin 4. november 2016

    Det var veldig fint skrevet ? Gleder meg til å lese mer ☺?

    Svar
  4. Line Cecilie 5. november 2016

    flinke deg <3 elsker å lese dettte!

    Svar
    • lamar 14. november 2016

      Takk <3

      Svar
  5. Hanne 12. desember 2016

    Kommer kap 3?

    Svar
    • lamar 13. desember 2016

      Kapittel 3 er ute 🙂 Søndag ble til mandag for meg denne :p Håper du liker!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *