Kapittel 1: Det klissete dansegulvet på Checkpoint

brandi-redd

Mone

Hun er straks klar til å gå ut døren, de andre venter nok på henne allerede. De er vant til å vente. Det er alltid hun som kommer småløpende med svetteperler priplende i pannen, men de syns ikke det gjør noe, de forventer det. Hun heter Mone, er 23 år, student og alltid litt sent ute.

For en gangs skyld har hun latt håret henge løst, helt fritt, fritt til å vaie i vinden som har bestemt seg for å være full av kraft denne kvelden. De brune bølgene klistrer seg til ansiktet mens hun går langs vannet, midt i Stavanger sentrum. Det er ingen tvil om at høsten har kommet for fullt. Bakken er dekket av blader, vinden biter seg fast der den treffer og hun burde absolutt kledd seg bedre. Kanskje Karn har en genser hun kan låne. Ellers pleier frysingen å avta utover kvelden uansett, ølen og dansingen lurer kroppen til å tro at den er varm nok. Mone betrygger seg selv ved tanken, samtidig som hun fnyser av at det er høyst ufornuftig.

Den siste brikken

Karn bor midt i Pedersgaten, den gaten en tidligere fikk beskjed om å holde seg unna. Det er lenge siden noen har sagt noe om det, Mone kan ikke engang huske sist faren ga henne den påminnelsen. Hun går likevel målrettet og strengt bortover, som om hun eier gaten, som om hvis noen skulle finne på å pirke fingeren borti henne ville de få støt.

Hos Karn står vinduet på vidt gap, hun hører at folk allerede er på plass. I oppgangen møter hun utålmodige, men glade mennesker. Det er som om de ikke kan vente med å la beruselsen av helg, folk, flørting og klissete dansegulv flyte gjennom kroppen. Alt de mangler for å tre inn i den herlige smørja er sin venn, Mone. Det er en fin tanke, at noen venter på henne, at hun er den siste brikken som må på plass. Hun rekker ikke å si hei til alle før hele gjengen er på vei ut av det gamle, gule trehuset. «Så fin du er med håret løst», sier Maya. «Jeg visste ikke at du hadde så langt hår», fortsetter hun. «Takk», svarer Mone, smiler, gir henne en klem og trekker pusten dypt. Det er flere ting Maya ikke vet om henne, og er det opp til Mone vil hun aldri få vite det heller. Det stikker likevel alltid i brystet til Mone når hun minnes på det. Hun prøver å riste den ugne følelsen av seg mens hun går arm i arm med Karn og Ella nedover bakken mot ferjekaien. De skal på vors hos Benjamin, det begynner å bli ren rutine.

Mone studerer i byen hun har vokst opp i. Gjennom studiene har hun blitt kjent med Karn og Ella. De går alle i samme klasse, er like gamle og havnet helt tilfeldig i samme gruppe første uken. Siden det har de holdt sammen. Maya og Line har hun kjent siden videregående, de studerer også i byen, men har ikke brydd seg om å bli bedre kjent med andre på studiet sitt. Siden den høsten for et par år siden har de vært en sammensveiset gjeng.

Han

Det klemmes, skåles og hilses på kjente og nye fjes. Som hver eneste helg er lufta full av spenning og forventninger. Musikken dunker og det er nesten umulig å prate med noen. Mone speider rundt seg, Ella lurer på om hun ser etter noen spesielle. Ertende prikker hun henne i siden. Mone rister på hodet og tar en slurk av ølen som gjerne kunne være kaldere, men selv hun erkjenner at ølen ikke bare drikkes for å nytes. Følelsen av å slippe taket og beruselsen som gjør henne litt modigere, er et viktig element. Hun er flink til å ikke la det bikke over, hun er som regel en av dem som holder veska eller håret til den som ikke har greid å stoppe i tide. Han må komme, tenker Mone.

Han kommer, han hilser på henne slik han alltid gjør. Som om ingenting har skjedd. Men i det han gir henne en klem trykker han henne inntil seg. Som et forvarsel på hva som vil skje senere. Mone blir varm, hun ønsker at han ikke  skal slippe taket. Kriblingen gir seg ikke, hver eneste gang hun ser på han kjenner hun hvordan hånden hans møter ryggen hennes og trykker. Han må like henne. Hun liker i hvert fall han. Det går egentlig ikke en helg uten at de ender opp sammen, enten på dansegulvet eller vandrende mot bussen sammen. Hver eneste gang hun våkner opp i sengen hans greier hun likevel ikke å bli liggende. Hun kler på seg med det samme, låner toalettet og sier hadet idet hun går ut av soverommet. Og hver eneste gang hun drar derfra ønsker hun at hun ikke gjorde det. I ukedagene dagdrømmer Mone om hvordan det hadde vært å spist frokost sammen, pratet mer, bare de to, og blitt ordentlig kjent.

Checkpoint

Igjen går de gatelangs mot sentrum i retning puben, Checkpoint Charlie. De er en hel gjeng. Unge kvinner og menn som prater høyt og ler. Forventingene for hva kvelden vil bringe stiger. Det er lørdag, er de kvikke vet de at kvelden blir veldig lik forrige lørdag, og lørdagen før der. Likevel er det som om alle skal ut på nye eventyr. Og noen ganger blir kvelden krydret av noe nytt, et nytt bekjentskap, en krangel eller bare et sånt fint øyeblikk som blir stående som et høydepunkt til det erstattes av et nytt neste lørdag.

Alle kaster jakkene sine i en haug i sofaen som går langs den ene veggen. Noen av guttene slår seg ned på de sitteplassene som er ledige. Ella, Maya og Mone går runden rundt baren for å speide landskapet og hilse på kjente. Resten av gjengen fyker rett i dokøen, som også er et fint sted å hilse på folk du kjenner eller møte nye. Det er noe med den trange, lange gangen som leder til både herre- og dametoalettet. Du skal jobbe hardt for å holde folk på avstand eller unngå de som går forbi, og hvis du kommer i snakk med en du egentlig ikke kjenner er det enkelt at du ender opp med å gi den en klem neste gang dere møtes. Karn kommer småløpende, tar hånden til Mone og drar henne med seg mot dansegulvet. Sangen deres spilles, de må danse. Kroppene gynger i takt med musikken. Mone ser han i sidesynet. Det lange håret klistrer seg til den klamme huden, hun gir alt på det klissete dansegulvet på Checkpoint.

Foto: Brandi Redd


Nå har du lest første kapittel i historien om Mone. Dette er også første delen av mitt skriveprosjekt som jeg har skrevet om i innlegget, Det er den draumen. Der kan du lese om bakgrunnen for prosjektet og hvor skummelt jeg syns dette er.

Jeg hadde satt utrolig stor pris på om dere som leser gir meg en tilbakemelding. Enten i form av en kommentar, på mail eller på Facebook-siden til La Mar.

24 Comments

  1. Carina Behrens 18. oktober 2016

    Guuuuuurl, du veit jeg elsker det <333

    Svar
  2. Caroline 18. oktober 2016

    Oh, talent!

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      Wow, takk, fineste Carro <3

      Svar
  3. Milla 18. oktober 2016

    Oh my. Detta va så fint at eg vett ikje ka eg ska sei. FOR ei dama. FOR et talent. Eg digge deg <3

    // Åh, tusen tusen takk Luisa 😀

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      Wuuuæææ <3 Takk, Millami! Eg digge deg <3 🙂

      Svar
  4. Line Cecilie 18. oktober 2016

    du er så flink til å skrive!

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      Tusen takk, søta!

      Svar
  5. Maria 18. oktober 2016

    For en flott tekst! Jeg vil lese hele boka 🙂

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      Tusen takk, Maria <3 Iiiik, håper du får det en dag 🙂

      Svar
  6. Inger 18. oktober 2016

    ååååh, så fint <3 gleder meg allereie til neste kapittel. Har ein aldri så liten forfattardraum i magen sjølv, som eg endå ikkje har gjort noko med, men kjenner veldig godt igjen den litt skumle kjensla av å trykke publiser. Men ååå, dette var bra, du har talent!

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      Åååh, så utrolig fint å lese at du gleder deg! <3 Gjør noe med det! Det er skummelt, men hva har vi egentlig å tape? Tusen takk for fine ord <3

      Svar
  7. Drea 19. oktober 2016

    Du skriver godt! Om det er noe jeg skal pirke litt på, så er det at jeg føler det blir mye «Mone». Altså, navnet. Jeg foretrekker kanskje mer «hun» personlig, føler liksom det gir mer flyt. Men hei, det er antagelig bare en personlig preferanse, haha! Masse lykke til videre med prosjektet! 🙂 Skal følge med!

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      Tusen takk! Ja, jeg liker litt den brytningen, hehe, men takk for tilbakemelding, det liker jeg! Tusen takk, Drea <3

      Svar
  8. Milla 19. oktober 2016

    // JA, eg vil dansa med deg <3 <3 <3

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      Yey! <3

      Svar
  9. Julie 20. oktober 2016

    så fint du skriver. blir spennende å se hvordan du velger gå videre 🙂

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      Takk <3 Ja, snart får dere se 🙂

      Svar
  10. Tine Katrine 21. oktober 2016

    Så bra, jeg liker fortellerstemmen din! Skal du være med på NaNoWriMo? Anbefales veldig!

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      Så kjekt at du liker! Det setter jeg så stor pris på 🙂 Dunno, men det vet du 🙂

      Svar
  11. June 27. oktober 2016

    Bra greier! Jeg liker det 😀

    Svar
  12. Hanne 30. oktober 2016

    Fantastisk! Vil ha mer!
    Keep up the good work

    Svar
  13. Hanne 30. oktober 2016

    *fantastisk! Vil ha mer!
    Keep up the good work

    Svar
  14. Maria 12. november 2016

    Åh! så godt skrive, Luisa! Eg har gjemt meg litt vekk frå bloggverda ei god stund.. det føltes som om livet på andre sida av skjermen blei litt viktigare enn det burde vera, så eg tok meg ein pause. Men gud så herleg å ha mykje gullkorn å lese på her inne 🙂 Har jo fått med meg via SK at du har ein forfattardraum! Synes du bare skal stå på! Dette er bra! 🙂 eg kjenner meg igjen i den skumle kjensla, har det slik sjølv når eg deler viktige saker, men det er jo bra! Det betyr jo at me er investerte i det me gjer!

    Svar
    • lamar 14. november 2016

      Takk, Maria! Så fint at du prioriterer verden utenfor skjermen, det er så viktig! Og du har helt rett <3

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *