Folkeavstemning, knuste drømmer og evig tro på fred

 

 

santamarta

Det har vært folkeavstemning i Colombia, resultatet er kjent og drømmer er knust, men kampen er ikke over. Ikke før seieren er i land. Jeg våknet natt til mandag av at blæren min holdt på å sprenge, det er ikke noe uvanlig. Jeg sjekket nyhetene og sosiale medier i halvsøvne. Pleier ikke alltid å gjøre det altså, men denne gangen var det en grunn at jeg gjordet det. Leste overskrifter som «Det colombianske folket har sagt nei til fredsavtalen». Like fort skjøv jeg det bort som et vondt mareritt. Jeg la meg til å sove videre, som om ingenting hadde skjedd.

Det var ikke et mareritt, bare en stygg virkelighet

I morges stod jeg opp. B møtte meg på veien til badet, han tok armene sine rundt meg og holdt meg. Han vet hva det betyr for meg, han vet det til og med bedre enn meg selv. Da kommer de første tårene, de første følelsene av frustrasjon. Det var ikke et mareritt, bare en stygg virkelighet. Både tårene og følelsene skulle vise seg å vippe meg av pinnen gjennom hele gårsdagen. At det skulle gå så hardt innpå meg var jeg ikke klar over, for en ting har jeg lært, med Colombia så må man tørre å kjempe, håpe og tro for harde livet, men skuffelsene har som regel vært seirende. Jeg er både overrasket og ikke overrasket. Jeg er både knust og likegyldig. Det er som om alt er forandret, samtidig som ingenting er forandret. Mest av alt er jeg sint og trist, hvordan er det mulig å stemme mot en fredsavtale? Er ikke det det samme som å stemme for en fortsettelse av krigen? I mine øyne er det ikke langt unna det.

De bygger opp under hat og splittelse

De som kjemper mot fredsavtalen mener de har sterke argumenter, for meg er det smålige unnskyldninger for å rettferdiggjøre sine egoistiske og ondskapsfulle hensikter. Ja, for det er ikke annet enn egoistisk og ondt å tjene på at Colombia skal være i krig. Nei-folket med den reaksjonære høyresiden i front har brukt store krefter og ressurser på bygge opp under hat og splittelse, og mot forsoning, dialog og fred. De med aller mest, oligarker med nær tilknytning til både narko-karteller og paramilitære grupper, kjemper med alt de har mot at fred skal skapes gjennom nettopp dialog og forsoning. At det ligger grunner bak, er det ingen tvil om, men deres påtatte offerrolle er ikke annet enn nettopp det, påtatt. Det er ikke de som er ofrene i denne krigen, det er folket, det er de 6 millionene som er interne flyktninger, det er alle de som har mistet livet og de som har mistet noen de har kjært, det er vi som har vært nødt til å dra fra alt og alle, de som har blitt fratatt retten til et verdig liv.

Å gjøre opprør mot urett er ikke terror

Jeg skal verken forsvare eller hylle alle handlingene FARC-geriljaen har utført i løpet av den lange borgerkrigen som har herjet Colombia. Det er mye man kan stille spørsmålstegn ved og fordømme. Men å gjøre opprør mot urett er ikke terror. At det har oppstått opprørsgrupper i Colombia er nettopp fordi uretten og de sosiale ujevnhetene har vært uutholdelige. Å ikke se en annen utvei enn å ta til våpen er faktisk siste utvei. Det er heller ikke første gang FARC har prøvd å ta steget inn i politikken som et lovlig politisk parti (Union Patriótica), det endte med at de ble regelrett slaktet eller forsvunnet (og ikke funnet) en etter en. Disse drapene ble begått av narcos (som det nå er kjent som etter serien), paramilitære og personer eller grupper som er nært knyttet til de væpna styrkene i landet og myndighetene. Det finnes altså ingen uskyldig part i krigen. Og i alle fall ikke myndighetene.

De berørte stemte for fred, storbyene sviktet dem

Jeg har sett bilder i dag som har bygget opp frustrasjonen og knust hjertet mitt. Et er av fattige kvinner med tårer i øynene i Bojaya i Colombia, et område som har vært sterkt berørt av konflikten, der 96% stemte for fredsavtalen og 4% stemte mot. Det er et sterkt og tydelig bilde på sviket.  Dere kan se det under her. Et annet er av en en gruppe bønder som har gått i fjellet i to timer for å avgi sin stemme, i hendene bærer de hvite flagg som symboliserer fred. Det er disse som fortjener freden aller mest.

jesus-abad-colardo

Foto: Jesús Abad Colardo

Freden skal seire

Begge parter i fredsavtalen sier at de skal følge opp forpliktelsene i avtalen selv om den ikke gikk gjennom. De skal fortsatt etterstrebe freden, fordi det er det Colombia fortjener. Det er veldig fint, det gir håp. Og jeg skal fortsette å kjempe, håpe og tro for harde livet. Samtidig er vi ikke naive, uten en fredsavtale er vi mer sårbare enn hvis den var gjeldende og forpliktende. Likevel skal vi ikke gi opp. Alle som kjemper for rettferdighet og fred i Colombia er vant til å møte motstand, dette blir en hump i veien. Det politiske landskapet har utviklet seg mer de siste årene enn gjennom hele borgerkrigen. De som dyrker hat og splittelse har vist sitt sanne ansikt. Fredsavtalens parter viser vilje og folket må våkne og kjempe med dem som ønsker at de neste generasjonene skal vokse opp i et land med fred. Jeg har troen på at en annen verden er mulig, på at et annet Colombia er mulig.

Headerfoto: Sergio Alejandro Ortiz

6 Comments

  1. Carina Behrens 4. oktober 2016

    Jeg forstår ikke så mye av konflikten, den må jeg lese meg opp på, men jeg finner det ufattelig at folk kan stemme MOT fred. Sårt og trist, forstår godt at det går inn på deg <3

    Svar
  2. Caroline 4. oktober 2016

    <3<3<3<3

    Svar
  3. Ida 5. oktober 2016

    Dette høres kanskje rart ut, siden vi ikke kjenner hverandre, men jeg tenkte på deg da jeg leste at de stemte nei. Jeg kan ikke all verdens om konflikten jeg heller,men har lest litt. Har bl.a. lest en bok skrevet av Ingrid Betancourt om da hun var fange hos FARC i 6 år, men ellers kan jeg lite.. Uansett så tenker jeg at det er så feil å stemme mot fred, spesielt hvis det er penger som styrer. Ikke rart det er krig i verden. Tankene mine går til det colombianske folk og en stor Klem til deg, Luisa <3

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      Takk <3

      Svar
  4. Maria 12. oktober 2016

    Jeg var så glad da jeg satt på flytoget i Oslo og leste at det var inngått våpenhvile i Colombia, og tenkte jeg skulle sende Luisa en melding og gratulere med våpenhvilen (som jeg aldri gjorde fordi jeg måtte hoppe av toget og dra opp til skolen og da forsvinner jo sånne ideer ut av hodet like fort som de falt inn)… Og så kommer dette…
    det er så trist. Og som carina så må jeg si at jeg ikke har dyptgående kunnskap om konflikten, kun overfladisk kjennskap til hva som har pågått. Men også jeg forstår ikke at man stemmer MOT en fredsavtale?? Hvem er det som vil leve i krig?
    Krysser fingrene for at det en dag snart vil bli fred i landet ditt 🙂

    Svar
    • lamar 26. oktober 2016

      <3 <3 <3 Det er faktisk tanken som teller :)

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *